Hårfint hårtap i Høyesterett

Hårfint hårtap i Høyesterett

Høyesterett behandlet 23. mars i år to saker knyttet til samme hovedtema, nemlig skattemessig fradrag for tap på fordring.

Selv om sakene hadde klare likhetstrekk, fikk de to forskjellige utfall, med hårfin margin.

Et grunnvilkår for å kunne få skattemessig fradrag for tap på fordring etter skatteloven § 6-2, er at tapet er lidt i virksomhet – kreditor må altså ha drevet virksomhet.  I tillegg må to andre krav være oppfylt; (1) at tapet er endelig konstatert og (2) en nødvendig tilknytning mellom virksomheten og det lidte tap.  Her vil jeg redegjøre litt nærmere for grunnvilkåret – hvorvidt det er drevet virksomhet.

I privateide små og mellomstore konsern er det ofte slik at man har et holdingselskap uten videre aktivitet, som kun «holder» aksjene i underliggende selskaper.  Eier – og stab i underliggende operative struktur – utøver gjerne aktivitet på kryss og tvers i strukturen, uten at det foreligger formelle avtaler eller at tjenestene prises/belastes.  Holdingselskapene er regelmessig pengebingen i slike systemer, og nysatsinger finansieres med midler fra holdingselskapet.

I de to sakene Høyesterett avgjorde i mars, var spørsmålet bl.a. om aksjeselskapene som hadde krevd fradrag for tap på fordringer drev virksomhet.

I den første saken, Raise International AS, var spørsmålet om selskapet kunne kreve fradrag i 2008 for tap på fordring på kr 25 millioner etter at datterselskapet Nikita Hair Ltd. hadde mislyktes i sin satsing på å starte en frisørkjede i Storbritannia.

Raise International AS hadde kun én ansatt og selskapet hadde ingen driftsinntekter og kun finansielle driftsmidler.  Kostnadene var svært lave.  I en knapp dom trekker Høyesterett frem at det er ingen tvil om at mange i konsernet har jobbet til dels mye for å få på beina satsingen i Storbritannia, men disse har hatt sine ansettelsesforhold i andre selskaper i gruppen.

Raise International AS ble ikke belastet for kostnadene ved dette.  Aktiviteten som ble påvist skjedde ikke for Raise Internationals regning, og dermed kunne ikke aktiviteten godskrives selskapet.  Høyesterett kom enstemmig til at Raise International AS ikke drev virksomhet – og grunnvilkåret for å få fradrag for tap var dermed ikke oppfylt.

I den andre saken, Thingaard AS, var situasjonen at dette selskapet kjøpte seg inn i – og utviklet – selskaper.  Via et mellomliggende selskap, Risløkka AS, som Thingaard eide 19,6 prosent av aksjene i, ble det opprettet et kjøperselskap som kjøpte Peterson AS for kr 250 millioner.

For å finansiere kjøpet og den videre drift av Peterson, ble det ytt lån fra aksjonærene til Risløkka AS.  Thingaard lånte for sin del ut kr 7,36 millioner, som ble erkjent tapt i 2009.  Det ble krevd fradrag for tap på fordring i næring, men skattekontoret innrømmet ikke slik fradrag under henvisning til at Thingaard ikke drev virksomhet.

Den personlige eneeieren av Thingaard AS var også styreleder, daglig leder og eneste ansatte, men tok ikke ut lønn i selskapet.  Etter at Thingaard indirekte kjøpte seg inn i Peterson AS, nedla eieren et betydelig arbeid i Peterson, i den hensikt å sikre og utvikle verdiene i dette selskapet.

Høyesterett drøfter først om eierens aktivitet for Peterson-gruppen kan regnes som en del av aktiviteten i Thingaard.  Det faktum at eieren personlig hadde fått betaling for styreverv i Peterson gruppen tillegges liten vekt.

Ei heller det faktum at eieren ikke tok ut lønn fra Thingaard – eller på annen måte belastet Thingaard for aktivitetene knyttet til Peterson-investeringen – tillegges nevneverdig vekt.

Høyesteretts flertall legger til grunn at det «er karakteristisk for denne type selskaper at de skaffer seg fortjeneste ved at utviklingen av porteføljeselskapene gir disse høyere verdi», samt at det var utøvd aktivitet langt utover alminnelige aksjonærbeføyelser.  Det nevnes også at Thingaard etter at tapet på fordringen var konstatert, i 2009, fakturerte Peterson for arbeid utført av eieren (uten at det klargjøres om denne fakturaen ble betalt).

I sum kommer flertallet til at eierens aktivitet må tilskrives Thingaard – og at Thingaard ved dette anses å drive virksomhet.  Da de to øvrige vilkår for fradragsrett var oppfylt, fikk Thingaard godkjent fradrag for sitt tap på fordring, med hårfin margin (3-2).

Det kan være verdt å nevne at en lovendring i 2011 langt på vei vil avskjære fradragsrett på fordringer mellom nærstående selskaper (90% eierskap eller mer). Raise saken hadde blitt rammet av denne bestemmelsen, men ikke Thingaard.

Det er hårfine nyanser som avgjør det skattemessige utfall, og det hjelper tydeligvis ikke å være frisør for å være på rett side.  Problemstillingen med holdingselskaper og tilstrekkelig aktivitet til at det kan anses som virksomhet, er noe eiere bør ha mer fokus på.

Finn Eide, partner i Deloitte Legal

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Finansavisen 9.04.17.

Skrevet av Deloitte Se alle poster fra denne forfatteren →

Deloitte AS er DTTLs medlemsfirma i Norge. Deloitte er verdens største leverandør av profesjonelle tjenester innen revisjon, rådgivning og advokattjenester.