Hva nå, Nordsjøen?

Hva nå, Nordsjøen?

Produksjonen i Nordsjøen er på vei nedover. Går det samme vei med oljenæringen i Norge? Svenn Erik Edal tror man må se både fremover og bakover i tid, for å finne de beste løsningene for bransjen. I en serie artikler under tittelen «Hva nå, Nordsjøen?» ser Deloitte nærmere på fremtiden i oljebransjen.

Oljen i Nordsjøen fortjener betegnelsen «svart gull» skrevet med store bokstaver. Du kan si hva du vil, men næringsvirksomheten i Nordsjøen er noe av det viktigste som har skjedd i norsk økonomi noensinne. Betydelige ressursforekomster, kloke politiske beslutninger, offensive og innovative bedrifter, samt dyktige og modige arbeidere har skapt en næring som fortsatt legger grunnlaget for det moderne Norge.

Oljefondet har nå en markedsverdi på rundt 7 000 milliarder norske kroner, altså godt over en million på hver av oss. Vi har på 15 år hatt en tidobling i prisen på vår viktigste eksportvare og vi har kunnet tillate oss en helt unik lønns- og velstandsvekst. Oljen har vært en konstant positiv faktor, en vital, boblende kraft i den norske økonomien, nærmest som en naturkraft. Noen ganger har den vært en uimotståelig kraft, som et lottoeventyr. Industrien har alltid vært fremoverlent, alltid på hugget, som et fyrtårn av innovasjon, skapertrang, med installasjoner og teknologi som inngir ærefrykt over hva som faktisk er mulig. Det er ikke uten grunn at vi viser frem boretårn og undersjøiske installasjoner der andre viser frem månelandinger og Eiffeltårn. Vi har stått overfor nærmest uløselige problemstillinger, men vi har funnet løsningen og skapt velstand og formuer både for enkeltpersoner og det norske samfunnet.

Nå ser det mørkt ut. Produksjonstallene stagnerer og prosjekter kuttes. Oljeprisen er mer enn halvert, og langsiktige prisutsikter er svake. Fortsetter oljeoppturen i USA? Er OPEC død? Stopper Kina opp?

Det er uro i næringen som sysselsetter godt over 300.000 personer, 13% av alle arbeidsplasser i Norge, så mange som 40% i Rogaland. Det meldes om masseoppsigelser og nedleggelser og arbeidsledighetstallene stiger raskere enn forventet. Pessimismens jernklo knuger norsk olje- og gassnæring. Ser vi slutten på eventyret nå?

Hva skjedde?

Noen hevder at det er bra med en slik krise nå. Vi kan forklare nedgangen med utvikling utenfor vår rekkevidde, som pris og etterspørsel, og bare vente på at den tar seg opp igjen. Da tror jeg vi lurer oss selv. Underliggende drivere for lønnsomheten i oljebransjen har over lengre tid utviklet seg negativt. Avkastningen på kapital i næringen er halvert siden 2007. Vi leter mindre, og vi driver dyrere. Boreeffektiviteten er halvert siden 2004. Antall ingeniørtimer bak hvert fat har bortimot tidoblet seg de siste ti årene og det er stadig færre prosjekter som leveres til planlagt tid og kostnad. Prosedyrer, dokumentasjonskrav og spesifikasjoner ned til den minste detalj har overtatt. Vi har i liten grad evnet å gjenbruke gode løsninger og standardisere. Erfaring fra halefelt (norsk og engelsk sektor) viser at så mye som 30-50% av kost på plan ikke skulle vært der i det hele tatt; å effektivisere noe du aldri skulle gjort er definitivt bortkastet. Hva var det som skjedde? Har vi komplisert ting for mye? Går vi på autopilot? Har høye priser over tid gjort oss sløve?

Den kommersielle innstillingen må tilbake!

Jeg tror vi over tid har flyttet oppmerksomheten vår bort fra det kommersielle. Vi må i større grad lære av det som fungerer (og ikke fungerer), og finne nye løsninger der det trengs. Og «the good news» er at vi har et hav av erfaring å høste fra. Kunsten ligger i å fange opp det som er relevant og nyttiggjøre seg den. Her er noen konkrete eksempler på akkurat det:

  • Feltutbygging – 85% av risikoen for overskridelser på tid og kost kan reduseres/elimineresVår evne til å levere større prosjekter på tid og kost har vært negativ over lengre tid. Rotårsaksanalyse av 55 større offshore utbyggingsprosjekter globalt viser at 85% av årsakene er generiske gjengangere. De materialiserer seg i commissioning-fasen, men da er det for sent og det blir dyrt å rette opp. Erfaring viser også at det er mindre justeringer som skal til. Men grepene må gjøres tidlig nok, og følges opp systematisk gjennom prosjektets faser. Rotårsakene er identifisert og løsningselementene testet ut – det er opp til det enkelte selskap å nyttiggjøre seg kunnskapen og forbedre sin metodikk for prosjektgjennomføring
  • Bore mer for mindre – nye samarbeidsformer er nøkkelen til kommersiell forbedringErfaringer viser at relativt enkle grep med utprøvde kontraktsmodeller og leverandørstyring kan redusere kostnadsbildet med 30%. En operatør reduserte bemanningen på borecrewet på alle installasjoner med 20% etter en vurdering av beste praksis og læring på tvers. En annen operatør reduserte totalbemanningen under boreoperasjon med 35% etter en analyse av muligheter for krysstrening og sammenslåing av tjenester. Boreeffektiviteten økte med over 20% etter implementering. En tredje har standardisert brønndesign og rammer for utstyrsvalg med betydelig effekt på kost og gjennomføringshastighet.
  • Erfaring fra halefelt – etablerte sannheter og praksiser utfordres. Det er betydelig læring å hente fra modne felt og sokler, f.eks. UK som ligger 10-15 år foran oss i livssyklusen. Marginal produksjon tvinger en til å snu hver stein for å opprettholde lønnsomhet og levetid. Erfaring viser at det er mulig å ta ut så mye som 30-50% reduksjon i OPEX/år og tilsvarende på CAPEX-siden. Dette utgjør fort forskjellen mellom decom og flere år med lønnsom produksjon. Fascinerende nok er det mye av de samme funnene som går igjen på tvers av felt, selskap og sokler; feilprioritering av aktiviteter, sub-optimalt vedlikehold (utstyrskategorisering, vedlikeholdsfrekvens/-programmer), operativ planlegging-logistikk-utførelse offshore henger ikke sammen, organisering og styring av felt er ikke tilpasset ny fase/ny økonomisk virkelighet. Her har nye aktører og norsk oljenæring en kilde til læring som kan hindre oss i å gjøre de sammen feilene.
  • En mer effektiv dag offshore. Et felles bransjeinitiativ, hvor 25 V&M-, bore- og utstyrsleverandører har gått sammen for å finne løsninger som kan bidra til en mer effektiv dag offshore, har identifisert over 80 forbedringsmuligheter knyttet til arbeidstillatelse, prioritering, operativ planlegging, back-up planlegging, logistikk og styring/incentiver.
  • Styringssystem, arbeidsprosesser, krav og prosedyrer – et kostbart og pasifiserende monster ute av kontroll, eller en nøkkel til å bli best i klassenDette blir ofte trukket frem som en årsak til økte kostnader, byråkratisering og pasifisering – med rette om man går seg vill. På den annen side; et bevisst forhold til hvordan vi i vår bedrift samhandler og utfører viktige aktiviteter (les risiko og verdi), og hvordan vi forvalter og kontinuerlig forbedrer «bedriftens hukommelse» av beste praksis, er en forutsetning for å bli best i klassen. Lundin og Det norske er to eksempler på nye aktører som har gjort akkurat det. De har kartlagt beste praksis, hentet læring fra andre (inkl. halefelt), systematisert hendelsesårsaker fra norsk sokkel og etablert arbeidsprosessbaserte styringssystem som har 1/5 av omfanget og kompleksiteten av hva en normalt ser i bransjen. Forenkling og fokus på det som er viktig gir eierskap, etterlevelse, økt sikkerhet og kostnadseffektive operasjoner.
  •  Nye leveransemodeller. Dagens leverandørmodeller er ofte preget av «time and material». Indirekte betyr dette at operatør og leverandør ofte ikke har felles interesser. Flere operatører begynner nå å bryte opp EPC-monopolet ved å gjøre mer selv, samt ved å kjøpe enkeltmodifikasjoner fra ulike nisjeleverandører. Kostnadsbesparelsene for samme typer jobber kan være i størrelsesorden 50%, selv med økte behov for oppfølging og kontroll for operatør.

Dokumentasjon som krever mye ingeniørtid er et annet eksempel. Her er det mange forenklingsmuligheter, spesielt ved å følge enklere standarder i stedet for å legge til masse særkrav. I leverandørleddet har man oppnådd betydelige rasjonaliseringer ved å tilby LCI kontrakter som leverer oppdateringer av dokumentasjon til stykkpris. Dermed får leverandørene initiativ til å jobbe raskere for å sikre egne marginer, mens operatørene får lavere og mer forutsigbar kostnad.

Kriser byr alltid på muligheter. Muligheter til å finne tilbake til sunn fornuft der vi har gått oss bort, og fart på innovasjon og omstilling der det er avgjørende.

Norsk oljenæring kan komme ut på den andre siden av denne krisen som en sterkere, mer effektiv og mer lønnsom næring. Og der klima/miljø og sikkerhet sitter i ryggraden. Det mangler ikke på innovasjonskraft, men jeg tror vi må bli mye flinkere til å systematisere læring, bygge på det som fungerer og ta ny teknologi ut i smartere måter å jobbe på.

Vi må foretrekke det som skaper verdi, fremfor det som bare skaper papir. Vi må finne tilbake til en fornyet utgave av den kommersielle entreprenørånden som har kjennetegnet norsk industribygging.

Først publisert på Sysla.no.

Skrevet av Svenn Erik Edal Se alle poster fra denne forfatteren →

Svenn Erik Edal er leder for bransjegruppen Olje & gass i Deloitte AS.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *